Zurna er mye brukt i Tyrkia og i hele Sentral-Asia, med varianter hos mange folkegrupper i Midtøsten og Kaukasus. Under arkeologiske utgravninger i Mingachevir, et av de eldste kjente bosettingsområdene, ble det funnet fire zurnaer laget av hjortehorn. Registeret er ikke svært stort, men en dyktig musiker kan nå to oktaver. Selv med begrenset register har zurnaen en kraftig og markant stemme.
Den minste zurnaen kalles cura- eller klokke-zurna, den mellomstore kalles mellomgrov zurna, og den største kalles grov zurna.
Navnene på zurnaens deler varierer regionalt i Anatolia. Instrumentet finnes i mange lengder og former og kan lages av treslag som einer, ask, kornell, buksbom, pil, plomme, morbær, lind og valnøtt. En vanlig lengde er mellom 300 og 317 millimeter. Øverst på kroppen sitter en gaffelformet del som bidrar til å regulere instrumentets grunnregister.
Zurna er et treblåseinstrument med dobbelt rørblad og en svært lys, kraftig klang. Den spilles nesten alltid sammen med davul, særlig i tradisjonelle bryllup. Kroppen skjæres i ett stykke tre og har ett tommelhull og opptil åtte fingerhull. Musikeren blåser i det doble rørbladet og bruker sirkelpust for å holde melodien i gang. Modellene våre er laget av aprikos- og plommetre, to av de vanligste tresortene til zurna.
Zurna kan spilles sittende eller stående. Den har vanligvis sju hull, seks på oversiden og ett på undersiden. Venstre hånd dekker de øvre hullene og høyre hånd de nedre. I begge spillestillinger er god kontroll over luften i lungene viktig. Hullene må lukkes presist. Musikeren regulerer tonehøyde og klang ved å åpne og lukke hullene mens det blåses gjennom sipsien i munnen. Sirkelpust gjør at klangen kan fortsette uten avbrudd, og tonen får sitt karakteristiske vibrerende preg.
Butikken vår tilbyr zurnaer i forskjellige størrelser og tonearter, og flere kan skaffes på bestilling. Alle er kvalitetsinstrumenter bygget av erfarne mestere. Her kan du finne en zurna som passer behovene dine.
Zurnaens historie
Zurna er, i likhet med mey, et instrument med eurasisk opphav. Historiske kilder viser at det ofte ble spilt i bryllup og høytider for å skape feststemning.
Zurnaens tidlige røtter knyttes til Kina, der mange blåseinstrumenter med fingerhull oppsto. Enkle forløpere til zurna og mey utviklet seg i dette området. Suona, som fortsatt brukes ved templer og begravelser i Kina, er en nær slektning.
Den kjente reisende Ibn Battuta skrev at zurna var utbredt fra Kina til Nord-Afrika. Tidlige varianter ble brukt i Egypt, India og Kina og fant senere plass i musikken til mange andre folkeslag. I dag spilles instrumentet blant annet i Albania, Bosnia og Kroatia. Det har også mange navn, som surnay, tuiduk, zournas, surla, lettisk horn og zurma. Zurna var dessuten uunnværlig i det osmanske mehter-ensemblet, der forskjellige størrelser hadde ulike toneleier og funksjoner. I dag er den et hovedinstrument i mange anatoliske folkedanser.